Tore Jobs – kongen av Østfold-idretten

Se nøye på denne grafen. Den viser tilskuertallet der Tore Jobs har hatt sitt daglige virke. Moss klappet sammen når Jobs sluttet, mens Sparta skjøt i været. Tilfeldig? Neppe!

Tore Jobs var i mange år daglig leder i Moss FK, men gikk over til samme stilling i IHK Sparta Sarpsborg i 2005. Grafen starter når Sparta returnerte til eliten etter konkursen, og følger publikumssnittet til Sparta og Moss gjennom de neste tolv årene.

Fikk mye ut av lite i Moss
Det er imponerende hvordan Tore Jobs holdt Moss i eliteserien i nesten et tiår. Spillere ble gjentatte ganger solgt for langt større summer enn de ble hentet for. Til slutt innhentet de økonomiske tyngdekreftene Moss som normaliserte seg i 1. divisjon. Men stadig langt mer robust enn dagens Moss, hvor økonomisk kaos forekommer i en helt annen grad enn når Tore Jobs styrte klubben.

Fikk ut det uforløste potensialet i Sparta
I Sparta var det ingen fremgang å spore i Tore Jobs’ første sesong som daglig leder. Men det ble tatt grep for framtida. Allerede året etter ble oppsparte midler brukt på forsterkninger og interessen skjøt i været. Resten er historie, en lykkelig sådan.

Det er ikke lett å bli profet i egen by. Tore Jobs er meget omstridt, og uttaler selv i SarpsborgMagasinet: 

«Du blir en ensom ulv i dette gamet. Jeg går aldri ut i Sarpsborg om kvelden lenger. Ikke for at jeg egentlig ikke ønsker det, men det er slitsomt. Det er så mange som skal snakke, diskutere og har egne meninger om saker de ikke har greie på. Jeg velger heller å være hjemme.»

Vit at vi er mange som hyller deg og respekterer dine evner som klubbleder, Tore. Resultatene taler for seg selv – det finnes ikke maken til klubbleder i norsk ishockey, og svært få i norsk idrett overhode?

Dette er noen av områdene hvor Tore Jobs er overlegen de fleste norske idrettsledere:
• Evne til å hente de riktige spillerne til riktig pris – og kvitte seg med dem når prisen er riktig eller tiden er inne
• Evne til å aldri bruke sponsorinntekter og publikumsinntekter på lønninger før pengene faktisk er på bok
• Evne til å tenke langsiktig selv om dette innebærer sportslige problemer på kort sikt
• Evne til å knytte til seg de rette ressurspersonene som skal til for å skape et godt team rundt gutta på banen

Hvilke klubbledere mener du kan måle seg med Tore Jobs? Har han fått en verdig rival i Morgan Andersen i Stjernen? Har FFK og Vålerenga bedre klubbledere i Tippeligaen? Hvor hadde Sarpsborg 08 vært med Tore Jobs i førersetet? Legg inn dine kommentarer og din vurdering av Tore Jobs under saken!

Reklame

Sparta Amfi i Norgestoppen

Sparta Amfi seiler opp som en av de virkelig store markedsplassene i norsk klubbidrett. Det siste året har det vært flere tilskuere i Sparta Amfi enn på Marienlyst, Aspmyra, Alfheim, Briskeby og Komplett.no Arena.

Her er besøkstallene i NM/seriespill for en del arenaer siste hele sesong:

1. Ullevaal 295.081
2. Lerkendal 246.441
3. Brann Stadion 224.870
4. Viking Stadion 201.211
5. Fredrikstad Stadion 152.620
6. Color Line Stadion 137.560
7. Sør Arena 116.955
8. Åråsen 114.244
9. Aker Stadion 113.740
10. Skagerak Arena 88.680
11. Nadderud 85.099
12. Sparta Amfi 80.889
13. Marienlyst 80.296
14. Aspmyra 74.500
15. Alfheim 73.813
16. Briskeby 66.560
17. Komplett.no Arena 61.984
18. Jordal Amfi 57.621
19. Hamar OL-Amfi 51.607
20. Siddishallen 47.885
21. Stjernehallen 34.189
22. Kristins Hall 33.602
23. Askerhallen 32.942
24. Bryne Stadion 31.683
25. Haugesund Stadion 30.185

Dette bør en del rikssponsorer merke seg. Skal de være til stede i folks mentalitet året rundt, er det ingen steder vinterstid de får så mange eksponeringer i form av arenareklame, kubereklame og liknende som i Sparta Amfi. Hva med å dele ut materiell ved inngangene? I Sparta Amfi treffer man flest. Nye Holmenkollen vil kanskje kunne overgå Sparta Amfi, men inntil videre er Sparta Amfi Norges største sportsarena i vinterhalvåret.

Tabellen viser også at Sarpsborg hadde fortjent et mer moderne ishockeyanlegg. Tilskuerne i Sarpsborg har jo ikke kommet på grunn av det moderne anlegget, men på tross av det gamle anlegget. Det er urettferdig at de nyeste hockeyhallene bygget opp fra bunnen av ligger i Oslo, Hamar, Gjøvik og Lillehammer. Når får Sarpsborg en kopi av Rögles Lindab Arena? En Borregaard Arena med 2.900 sitteplasser, plassert ved E6 med rikelig med parkeringsplasser, VIP-losjer og en stor restaurant hadde kanskje ikke vært dumt?

Når det er flaut å like fotball

364 tilskuere så Sarpsborg Spartas slakt av Tippeligalaget Odd Grenland med 5-1 i siste serierunde i Adeccoligaen. 364 tilskuere!! Og da var sikkert hundre fra Skien. Samme helg spiller FFK en like betydningsløs kamp mot Lyn. Det kommer 12.350. Fullt hus. Da kan det være greit å huske at verden ikke alltid har vært slik.

Rart dette med hvor utrolig mange tusen mennesker som bare følger «saueflokken». Her er noen utdrag fra den svært festlige boka «Ti år i ørkenen» som omhandler alle de miserable episodene i FFKs tiår i 2. divisjon:

I de ti årene var den stoltheten som vi nå tar for gitt når vi snakker om FFK ikke tilstedeværende i samme grad. Man ble sett på som smårar hvis man brukte en varm sommersøndag på Stadion fremfor å dra på badetur. Man ble sett på som helrar hvis man fortalte noen at FFK var favorittlaget, og man ble nærmest lagt inn på Veum om man våget å bruke FFK-effekter i all offentlighet.

Det er ikke mange årene siden man ikke kunne få solgt en caps med FFK-logo om det så stod om livet. Folk flest ville ikke ha noen forbindelser til den gamle storheten og de ville i hvert fall ikke bruke såkalte supportereffekter i all offentlighet. Etter opprykket ser vi at det å følge FFK har blitt in igjen, og takk og pris for det. Det hadde blitt stusselig med Tippeligaspill og 800 mennesker på stadion. Nå er det helt vanlig med bursdagannonser der «Vidar fyller 34 år, og hele familien gratulerer FFK-patrioten.» Hadde noe sånt stått på trykk i 1995 ville folk kløpet seg i armen.

Det var jo ikke meningen at folk skulle følge et lag i 2. divisjon, og jo lenger ned FFK falt jo flere var det som godtet seg. Det var vanskelig å være supporter, og alle som ikke hadde et lidenskapelig forhold til laget visste å gni inn det faktum at laget nå slet voldsomt: «Jasså du ska stadion i da åsså. Blodpris der nere jo. Døm tapte jo for Nybærsunn sist jo. Hvem ære døm har? Strømmen? Nei, det gidder jei ente.»

For øvrig drar boka fram en del festlige episoder i lyset:
– Da Henning Forsberg spradet rundt med sigar og verdens bredeste glis på Gjøvik da FFK ledet 2-0 i siste serierunde. Det endte 2-3 og opprykket glapp.
– Da svensken Tärnström forlot FFK etter å ha uttalt at han ofte gråt seg i søvn om kvelden. Svensken var lovet jobb og bolig. Han ble plassert i en uisolert campinghytte på Øyenkilen og satt til å «jobbe i oppvasken» på Hankø Fjordhotell på høytidsdager.
– Da Bjarne Rønning (treneren som frøs ut Per M. Kristiansen som 3. keeper) etter en svak kamp fikk spørsmål om stallen var for tynn og svarte kort til et undrende pressekorps før han gikk i garderoben: «Du vet man hugger ikke skog foruten trær».
– Da FFK la på billettprisen midt i sesongen for å finansiere innkjøpet av Kenneth Ringsrød fra SFK. Keeperen ble utstyrt med klippekort og avgjorde senere opprykksstriden til SFKs fordel med megatabber i flere kamper, og SFK rykket opp.

Det er greit å huske på at FFK også var «ut» en gang i tida. En vakker dag vil sarpingene tørke av seg det flåsete gliset de setter opp når man forteller at man har vært på Stadion på kamp. Fram til da må de trofaste av oss bare leve med at vi blir latterliggjort, blant annet for de evige påstandene om at Sarpsborg Sparta fortjente å vinne selv om det ble tap (en gjenganger). Det er ut å heie på Sarpsborg Sparta.

Hva kan klubben gjøre for å gjøre det «kult» å gå på kamp? Legg inn dine synspunkter i kommentarfeltet.