Død over biblioteket, videosjappa og platebutikken.
Lenge leve bibliotekaren, filmnerden og musikkeksperten.
Bredbånd, lesebrett og Spotify snur opp ned på norsk kulturlandskap.
Leie-DVDen, boka og CD-en er snart museumsgjenstander!
Det positive med dette: Bort med kostnadene til trykking, distribusjon og lagring av fysiske eksemplarer. Selv om prisene for digitale eksemplarer er lavere, kan det bli mer penger til forfattere, filmskapere og musikere når alle parasittene av noen mellomledd nå utraderes.
Langt mindre omtalt: Hva skjer nå med norske biblioteker, videobutikker og platebutikker? De utraderes snart. Poenget med dem er fullstendig borte, når man ikke lenger trenger å bevege seg ut av stua for å få tak i nye eksemparer.
Det uhorvelig triste med dette er: Hva skjer med kompetansen til bibliotekaren, filmnerden og musikkeksperten bak kassa? La disse få beholde et levebrød hvor de får brukt denne kulturkunnskapen!
Staten vil spare store midler når husleiekostnaden til biblioteker forsvinner. Og når trykking og distribusjon ikke lenger koster, blir det rom for å støtte flere forfattere, filmskapere og musikere.
Men den virkelige store budsjettposten er det 430 norske kommuner har brukt på å bygge og vedlikeholde hver sine biblioteker, samt lønne en rekke bibliotekarer. La oss opprettholde kompetansen gjennom å gi nye oppgaver til ekspertisen!
La oss opprette det statslønnede yrket medieveileder. Gi hver medarbeider et bestemt dekningsområde i kommunen, som dekker et visst antall skoler og dagligvarebutikker.
Her er blant tenkelige oppgaver for medieveilederen:
• Opplæring i mediebruk – kurs og individuell opplæring av dem som ikke henger helt med i den nye medievirkeligheten med web 2.0, Spotify og lesebrett
• Lage registre og spillelister med lokalt innhold
• Gi alle innbyggere en kvote med kvalitetsutgivelser av gratis musikk, bøker og film – medieveilederne kan bistå med råd om hva man skal bruke sin kvote på
• La medieveilederne «stå på stand» på skolene og dagligvarebutikkene (vår tids møtested nr 1)
• Man kan tenke seg en ordning hvor den handlende melder inn ønsker på stand. Neste gang medieveilederen har «kontordag» sender han forslag til bøker, plater og filmer til bestillerens webområde eller bærbare enhet
Sorry, bibliotekarer!
Det er mulig jeg legger meg for hat hos bibliotekarer med dette innlegget. Men det er bare et velment forsøk på å bevare kompetansen deres i statlig regi inn i en usikker framtid. Det eneste som er sikkert er at behovet for noen som kan skille kvalitet fra kvantitet er større enn noen gang. Og få har den evnen bedre enn bibliotekarer, filmnerder og musikkeksperter.
Forskjell på storby og landsbygd
Det er også mulig at de største kommunene kan forsvare en fortsatt satsing på et slags modernisert bibliotek. Men da fortrinnsvis som aktivitetshus, hvor medieveiledere sitter side om side med lesesaler, klatrevegger, øvingslokaler, konsertlokaler og kafétilbud. Hvis innholdet er digitalisert, finnes det veldig mye annet og mer vettugt å bruke husleiekostnader på enn nedstøvede bøker!
Nok er nok – stopp sløsingen
Start nedskaleringen av bibliotekvesenet idag.
Stopp byggingen av nye bibliotekbygg for gårsdagens behov.
Start flyttingen til luker i veggen der folk ferdes.
Norge har over 1.000 biblioteker – og da har jeg ikke engang telt med de på skoler.
Husleiekostnadene er enorme, og dublettene (kopier av like bøker) utallige.
Bibliotekene må klare seg på en tiendedel av plassen de har idag.
Kanskje noen tomme lokaler etter nedlagte platebutikker i kjøpesentre kan leies?
Det er lokaler som størrelsesmessig passer et bibliotek uten bøker!
Og på kjøpesentrene er sannelig «folk flest».
Bibliotekarene må komme ut til folket med kompetansen sin, og ikke tro at vi skal komme til dem lenger.
Hva mener du? Ser et norsk bibliotek totalt annerledes ut i 2020, eller er dette en total overdramatisering? Kan det tenkes at bibliotekene ofres på eldrebølgens alter, i kommunepolitikernes valg mellom eiendomsskatt, sykehjemsplasser og bibliotekarer?
Tenk en frokost hvor innflytterparet Truls og Tina i Tønsberg kan kose seg med Aftenpostens gode dekning av Norge og verden, men i tillegg har de Vestfold-delen som gir de viktigste nyhetene fra både Tønsberg og nabobyene. Tina jobber i Sandefjord, og Truls har foreldre i Larvik, så Vestfold-perspektivet føles like naturlig som den mer snevre Tønsbergs Blad som bare skriver om byen hvor de «tilfeldigvis» bor – først og fremst fordi det er Tønsberg som har en akseptabel pendleravstand til Oslo. Truls og Tina er glade for å spare de over 2.200 kronene i året som Tønsbergs Blad kostet, og bruker heller pengene på Spotify Premium og det lokale kulturlivet!
ASKER/BÆRUM.jpg)
• Vestkanten
Magnus Schaft 